Om å sammenligne helseutgifter mellom land - datakvalitet og problemer

På samme måte som man ikke ønsker å se hvordan pølser og lover blir til, kunne man ønske å slippe se hvordan sammenligninger mellom land blir laget. Emnet er imidlertid for viktig til å bare håpe at de tall og indikatorer man får servert er korrekte. Det er viktig fordi tallene brukes i den politiske debatten til å si at vi bruker veldig mye på helse (=nok?), mens andre argumentere for at vi  ikke bruker så mye mer enn andre eller til og med at vi bruker mindre enn land vi liker å sammenligne oss med.

Det er to problemer her. For det første er det flere ulike mål på hvor mye vi bruker på helse. For det andre er det forskjeller i måten landene fører helseregnskapene og dette gjør at det kan være vanskelig å sammenligne. Det betyr ikke at alt er håpløst, men at man må være klar over fallgrubene før man kan sammenligne. I denne blogposten vil jeg se på det første problemet, mens det andre vil bli tatt opp neste uke.

Det er mange ulike mål på hvor mye man bruker på helse:

• utgifter per innbygger i dollar (årlig gjennomsnittlig vekslekurs)
•  kjøpekraftjusterte utgifter per innbygger (løpende eller låst til et spesielt år)
•  prosent av bruttonasjonalprodukt 
•  prosent av bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge.

Avhengig av hva man velger å fokusere på, vil sammenligningen gi forskjellig resultat. For eksempel ligger Norge på andreplass i OECD i 2007 dersom man måler helseutgiftene per innbygger i amerikanske dollar. Dersom man derimot velger å fokusere på BNP, ligger vi på 15. plass. 

En illustrasjon av hvordan konklusjonene om vi bruker mye eller lite vil avhenge av hva man velger å sammenligne, kan man få ved å se på hvor stor prosentvis forskjell det er mellom Norge og de andre landene i OECD når man bruker de ulike indikatorene (se figuren). 

Figur: Prosentvis forskjell mellom Norge og gjennomsnittet i andre OECD-land på noen viktige indikatorer for hvor mye man bruker på helse (Samlet utgift til helse per innbygger i 2007)

Dersom man bare sammenligner dollar, så bruker vi nesten dobbelt så mye som de andre landene i OECD per innbygger (vi bruker 98% mer). Dersom man så justerer for ulikheter i priser mellom landene ved å bruke kjøpekraftsjusterte dollar for å sammenligne helseutgiftene, faller forskjellen mellom Norge og de andre landene fra 98% til 55%. Det er fremdeles en stor forskjell, men den et dramatisk mindre enn når vi ikke justerte for kostnadsforskjellene. Forskjellen faller ytterligere - til 39% - hvis man ikke endrer kjøpekraftsjusteringen årlig, men tar utgangspunkt i et bestemt år (2000). Den mest dramatiske endringen kommer imidlertid dersom man måler helsekostnadene som en andel av bruttonasjonalproduktet. Da ligger vi 2% under gjennomsnittet blant de andre landene i OECD. Dette skyldes i stor grad oljen, for hvis man bare ser på bruttonasjonalproduktet i Fastlands-Norge, er helseandelen igjen større enn for andre land (30%).

Konklusjonen er dermed at man kan få den konklusjonen man ønsker ved å fokusere på ulike indikatorer: Alt fra at vi bruker dobbelt så mye som andre til at vi bruker 2% mindre. Det interessante spørsmålet blir da hvilket av disse målene som gir det mest korrekte bildet. 

Svaret er, dessverre, at det ikke finnes et mål som er alltid er best eller mer korrekt enn andre fordi det vil avhenge av problemstillingen. Dersom man ønsker å si noe om effektivitetsforskjeller, kan det være naturlig å starte med ujusterte utgifter og så undersøke hvor mye av forskjellene som kan forklares av ulike faktorer (lønn, pris, bemanning). Det ville da være dumt å justere alle tallene før man begynner analysen. Hvis målet er å generelt si noe om vi bruker uforholdsmessig lite eller mye i forhold til våre inntekt og kostnader, så vil det beste være å se på andelen av bruttonasjonalprodukt som brukes på helse med en form for periodisering av inntektene fra oljen.

Og uansett hvilket mål man velger, vil det være problemer å sammenligne fordi tallene ikke alltid er sammenlignbare. Men det problemet får vente til neste gang.

Postscript om kjøpekraftsjusterte dollar

La oss si at man tar utgiftene i norske kroner i de ulike årene og konverterer de til dollar ved å bruke gjennomsnittlig valutakurs mellom norske kroner og amerikanske dollar i de ulike årene. Det kan synes som en grei måte å sammenligne utgiften i ulike land, men som så ofte er djevelen i detaljene. Selv om man i virkeligheten har ganske stabile utgifter i norske kroner, vil utgiftene i målt amerikanske dollar kunne variere mye fordi kronekursen hopper opp og ned. Ved å bruke løpende valutakurser vil det derfor se ut som om utgiftene varierer mye når de egentlig er ganske stabile. Man korrigerer heller ikke for at priser og lønninger kan være høyere i Norge enn andre land og at en dollar derfor kjøper færre sykepleiere her enn i mange andre land.

En løsning på dette problemet er å konvertere norske utgifter til dollar ved å bruke kjøpekraftsjusterte beløp. Rent praktisk gjør man dette ved å finne den valutakursen som gjør at noen varer koster det samme i ulike land. Dersom en Big Mac koster 70 kroner i Norge og 10 dollar i USA, så vi man si at en dollar tilsvarer syv norske kroner fordi det er den kursen som gjør at en Big Mac koster det samme i Norge og USA. På den måten får man en noe mer stabil valutakurs og man tar også hensyn til høye priser og lønninger i Norge.

Selv om det er vanlig å bruke kjøpekraftsjusterte beløp når man sammenligner helseutgiftene mellom ulike land, er det også flere problemer med dette. Dersom man er interessert i hvor mye man reelt sitter igjen med til helseformål, må man justere for pris- og lønnsforskjeller mellom helsesektorene og ikke forskjellene i den generelle økonomien mellom landene. Det beste ville dermed vært om man brukte en helsespesifikk indeks, noe man jobber med å lage i OECD.