fredag 1. november 2013

Helseprioriteringer og synkende skip: Ikke samme logikk


Et tenkevekkende vedtak i Kongressen i USA sier følgende:
The Patient-Centered Outcomes Research Institute . . . shall not develop or employ a dollars per quality adjusted life year (or similar measure that discounts the value of a life because of an individual's disability) as a threshold to establish what type of health care is cost effective or recommended. The Secretary shall not utilize such an adjusted life year (or such a similar measure) as a threshold to determine coverage, reimbursement, or incentive programs under title XVIII.— The Patient Protection and Affordable Care Act
Nå kunne man gjøre narr av motviljen mot prioritering og å tenke på kostnader, men mer produktivt ville det være å forstå det som menes for så å unngå lignende problemer i Norge. Kongressen har et poeng dersom man tenker at kvalitetsjusterte leveår skulle brukes til å ta beslutninger om hvem som skal få plass i livbåten når skipet synker. Man sier ikke til de som sitter i rullestol at deres plasser i redningsbåten dessverre må gis til noen andre.

Prioriteringer i helsevesenet er imidlertid ikke det samme som prioriteringer på et synkende skip. I motsetning til situasjonen på skipet, kan funksjonshemmede ha mye å tjene på en mer systematisk bruk av kvalitetsjusterte leveår når det gjelder beslutninger om hvordan ressursene bør fordeles. Tilltak som bedrer situasjonen for de som har store behov, gir mange kvalitetsjusterte leveår. Marginale forbedringer for de som allerede er friske, gir mindre. De som har minst, kan ha størst mulighet for økning. Å bruke kvalitetsjusterte leveår til å prioritere hvor man skal bruke penger innen helse, gir derfor motsatt konklusjon enn den man får på et synkende skip.

Noen vil kanskje innvende at det ikke alltid vil være slik. At det finnes noen med en alvorlig funksjonshemming som ikke får en forbedring selv med en stor investering. Det er mulig det finnes slike unntak, men argumentets styrke motvirkes av at forbedringer inkluderer alt som øker funksjonsnivået. Det er mye man kan gjøre for de blinde selv om man ikke kan kurere blindhet - og slike forbedringer vil telle når man regner på kvalitetsjusterte leveår. Det er også mulig å legge vekt på alvorligheten til en tilstand i tillegg til rene nyttevurderinger. At nyttetetenkningen noen ganger for noen gir svar som er lite intuitive, betyr ikke at man trenger å glemme alt som har med nytten å gjøre. I stedet kan man legge til noen flere kriterier som dekker de unntakene man mener eksisterer.

Konklusjonen er derfor: Glem båten. Det er ikke i den type beslutninger man har tenkt å bruke kvalitetsjusterte leveår.


Share |