Hvor stort er problemet med svindel i helsevesenet? Ifølge forfatteren av boken "Phantom billing, fake prescriptions, and the high cost of medicien" går mellom tre og ti prosent av alle amerikanske helseutgiftene bort i svindel. Det skulle tilsvare mellom 75 og 200 milliarder dollar hvert år i USA. Slike beregninger er imidlertid så usikre at det grenser til det ubrukelige. Det man kan si med sikkerhet, er at mellom 1990 og 2007 ble det oppdaget over 300 store svindler, og det offentlige fikk tilbake 16 milliarder dollar. Det inkluderer alt fra legemiddelfirmaer som måtte betale fordi de hadde promotert forskrivning av legemidler utenfor godkjent indikasjon (off label), til sykehus som ga skjult betaling til leger for å få flere pasienter.
Eksemplene er mange, og forfatteren sparer ikke på disse. En hudlege skapte sin egen minibank ved å utføre unødvendige inngrep for flere millioner kroner. Et sykehus utførte systematisk utblokkinger til over 50 000 kroner per inngrep på pasienter som ikke var kvalifiserte for dette. En leverandør av medisinsk utstyr fikk refundert for levering av dyre hjelpemidler, men leverte billig skrap.
Eksempler er imidlertid ikke nok. De interessante spørsmålene er hva som er årsakene, og hva man kan gjøre med problemet. Forfatteren bruker langt mindre plass på dette. De to hovedanbefalingene er mer informasjon for å skape en bevissthet om problemet og strengere straffer for å avskrekke mulige svindlere.
Anbefalingene er kanskje ikke overraskende - gitt forfatterens påstand om at «A major theme of this book is that the individual perpetrators - not the particular characteristics of a health care system - are the root of fraud and abuse» (s. 180). Med et slikt utgangspunkt blir boken en katalog over eksempler på individers sviktende moral, ikke en analyse av hvordan ulike systemer skaper mer eller mindre svindel. Er det mindre svindel i systemer der det offentlige styrer, enn i blandingssystemer med offentlig betaling og privat levering av tjenestene? Gir betaling per tjeneste mer svindel enn betaling per person? Boken gir ingen svar eller analyse fordi problemene tilskrives sviktende individuell moral. Problemet med dette er at menneskenaturens trolig er relativt konstant. En mye mer interessant diskusjon er derfor hva slags systemer som reduserer mulighetene for svindel, gitt at det alltid vil være noen som er villige til å gå langt for å tjene mye penger.
Selv om boken er for de tålmodige få, har den også noen gode sider. Detaljert kunnskap om mange tilfeller der store og velrenommerte helsebedrifter har trikset med tall, fører til en sunn skepsis mot offisielle festtaler. Beskrivelsen av de amerikanske lovene gir også ideer til mulige endringer i Norge. For eksempel har USA en lov som beskytter og belønner varslere. Personer som har kjennskap til svindel, kan gå til myndighetene og få en belønning på over 15 % av erstatningsbeløpet. Men de interessante eksemplene er få, og de andre skygger for skogen.
