Om politikk og evidens

Ukens nyhet innen helse er statsbudsjettet. Det var ingen betydelige budsjettmessige overraskelser, men gjemt i de store tallene var det imidlertid noen små nyheter som er egnet til refleksjon. Helsedepartementet kunne opplyse om at: "111 prosjekter over hele landet får totalt 73 millioner kroner til samhandling i helsevesenet." I en annen pressemelding, opplyste de at "I året som har gått har 115 ulike samhandlingsprosjekter fra nord til sør fått støtte fra regjeringen. Over 300 kommuner er involvert i disse prosjektene."

 

Det som er interessant med dette er den unike muligheten man her har til å prøve ut forskjellige ordninger før man gjennomfører landsomfattende endringer. Spørsmålet er imidlertid om prosjektene gjennomføres på en måte som gjør at man kan lære mest mulig av utfallene. Mange vil si at dette selvsagt er ivaretatt. Det vil bli  gjennomført evaluering og rapportering, oppsummeringer og meldinger. Hva er da problemet?

 

Problemet er at man kan lære mye mer dersom man ikke bare evaluerer i etterkant, men at man i forkant lager et opplegg der man velger å gjennomføre forsøkene på en måte som gjør at man skaper mest mulig kunnskap. Prøveforsøk der deltagerene selv velger hvem som skal være med, har en tendens til å gi misvisende resultat. Det er ofte entusiastiske kommuner og personer som velger å bli med, og de resultatene man da får kan man vanskelig generalisere til hvordan tiltaket vil virke i en hverdagssituasjon i andre kommuner. 

Hvordan burde man gjøre det? Forskningens ideal vil ofte kollidere med praktiske hindringer, men selv om man ikke får til det perfekte er det tre forhold man bør tenke på dersom man skal trekke erfaringer fra ulike forsøk. For det første bør det være en kontrollgruppe. Man bør ikke bare se på "før-etter" utviklingen i en og samme kommunen, men sammenligne utviklingen blant de som har ett system med noen som ikke har det. For det andre bør det ikke introduseres for mange endringer samtidig fordi man da ikke kan isolere effekten av de ulike elmentene. For det tredje bør man unngå at forsøkene utføres der de passer best eller hos de som er mest motivert. Og selv om det ikke er praktisk mulig i alle tilfeller, er det godt mulig å gå mye lenger i denne retningen når man skal prøve ut politiske endringer.

Kort sagt, man burde tørre å eksperimentere mer samtidig som man bør bli flinkere til å eksperimentere på en måte som skaper mest mulig kunnskap og kontinuerlig justering av politikken basert på denne kunnskapen.

Share |