Dette er illustrert i Figur 1.
Figuren er basert på tall fra OECD og Eurostat og sammenligner helseutgiftene i
Norge og nitten andre land i OECD. Utgiftene til eldreomsorg er tatt ut fordi
mange land regner dette som en sosialutgift, mens andre land som i større grad
fører det som en helseutgift. Vet å ta det ut unngår man regnskapsmessige
problemer, men man mister også det aspekt at Norge bruker mye på denne delen av
heletjenesten enn mange andre land.
Figur 1: Helseutgiftene i Norge og nitten andre OECD land i
2011*
Kilde: OECD
Health Data, Eurostat. Utvalget består av de landene som i 2011 hadde
tilgjengelige tall for utgifter, priser og andre variable som inngikk i
utregningene, inkludert USA der dette var mulig. Søylene for helseutgiftene som
prosent av bruttonasjonalprodukt er på skala der 100% er 10 000.
Share |
Som du "indirekte" nevner i Stortingets utredningsseksjons Perspektiv 03/12 blir slike sammenligninger redusert til "mental mastrubasjon" så lenge man ikke tar hensyn til effektene av forbruket (helsegevinst per innskutt krone).
SvarSlettEn annen tilnærming, som riktig nok gir svar på en annen problemstilling - men fortsatt er i samme gate - kan unngå noen av problemene man møter med kostnad / nytte sammenligninger mellom nasjoners helsetjenester.
Ved å bruke GDP/capita som en proxy og sammenligne denne med sykdomsbelastningen i befolkningen (burden of disease) - og deretter undersøke hvordan helsevesenet reduserer burden of disease. Kan man se hvor effektivt helsevesen en nasjon har sett i forhold til ressurstilgangen og bruke dette til å si noe om nasjonale forskjeller i helsetjenesten.
Norge kom ganske dårlig ut av det i Global burden of disease studien, kommentert her: http://alturl.com/8ngea
Nå skal det sies at måling av burden of disease ikke er trivielt, og at fremgangsmåten mest sannsynlig kun bytter ut en type bias med en annen. Men, det ligger, etter min mening, et spennende potensial i fremgangsmåten.