Er teknologi løsningen?

Ny teknologi presenteres ofte som løsningene på mange av problemene i helsevesenet. Ny teknologi, håper man, skal gi oss både billigere og bedre helse. Vil det det?

TED er en amerikansk organisasjon der ledende eksperter og berømte personer møtes for å presentere og diskutere ulike tema (www.ted.com). Foredragene legges ut på nett og en av disse er om ny teknologi i helsevesenet av Eric Dishman fra Intel. Hans argument er at vi sitter fast i en sykehusorientert tankegang, eller det han kaller "mainframe model" og at man ved hjelp av ny teknologi skal kunne forebygge mer lokalt og behandle mindre sentralt.

Et eksempel han bruker, er at man ved hjelp av ulike nye tekniske hjelpemidler raskere skal kunne plukke opp tegn som tyder på demens, hofteproblemer og lignende. Det kan være målinger av bevegelsesmønsteret i hjemmet ved hjelp av telefoner som Iphone (hvor ofte man går, hvor raskt, med hvilken rytme), hvor raskt man svare på telefonen, hvor lenge man nøler før man snakker, hvor raskt man snakker og lignende markører. De har forsket på denne type markører hos 600 eldre og mener at de gir gode indikatorer på helseproblemer som kan utnyttes til tidlig intervensjon.

Selv om innholdet er både underholdende og interessant, kan det være klok å ikke kast all kritisk sans over borde. Dishman har en klar agenda der han er ansatt (mer penger til IT) og presenterer mest anekdoter i foredraget. At hans bestemor ble feilbehandlet, betyr ikke at den nye teknologien kunne hindret dette. Det er heller ikke gitt at kostnadene vil bli så mye mindre selv om man oppdager visse sykdommer på et tidlig stadium - heller tvert i mot. Og selv om det er riktig at vi har mange spennende nye kilder til informasjon som bør utnyttes, er det ikke sikkert at de vil gjøre sykehusene overflødige.

Konklusjon: Provoserende og interessant, men sant?





Share |

Om politikk og evidens

Ukens nyhet innen helse er statsbudsjettet. Det var ingen betydelige budsjettmessige overraskelser, men gjemt i de store tallene var det imidlertid noen små nyheter som er egnet til refleksjon. Helsedepartementet kunne opplyse om at: "111 prosjekter over hele landet får totalt 73 millioner kroner til samhandling i helsevesenet." I en annen pressemelding, opplyste de at "I året som har gått har 115 ulike samhandlingsprosjekter fra nord til sør fått støtte fra regjeringen. Over 300 kommuner er involvert i disse prosjektene."

 

Det som er interessant med dette er den unike muligheten man her har til å prøve ut forskjellige ordninger før man gjennomfører landsomfattende endringer. Spørsmålet er imidlertid om prosjektene gjennomføres på en måte som gjør at man kan lære mest mulig av utfallene. Mange vil si at dette selvsagt er ivaretatt. Det vil bli  gjennomført evaluering og rapportering, oppsummeringer og meldinger. Hva er da problemet?

 

Problemet er at man kan lære mye mer dersom man ikke bare evaluerer i etterkant, men at man i forkant lager et opplegg der man velger å gjennomføre forsøkene på en måte som gjør at man skaper mest mulig kunnskap. Prøveforsøk der deltagerene selv velger hvem som skal være med, har en tendens til å gi misvisende resultat. Det er ofte entusiastiske kommuner og personer som velger å bli med, og de resultatene man da får kan man vanskelig generalisere til hvordan tiltaket vil virke i en hverdagssituasjon i andre kommuner. 

Hvordan burde man gjøre det? Forskningens ideal vil ofte kollidere med praktiske hindringer, men selv om man ikke får til det perfekte er det tre forhold man bør tenke på dersom man skal trekke erfaringer fra ulike forsøk. For det første bør det være en kontrollgruppe. Man bør ikke bare se på "før-etter" utviklingen i en og samme kommunen, men sammenligne utviklingen blant de som har ett system med noen som ikke har det. For det andre bør det ikke introduseres for mange endringer samtidig fordi man da ikke kan isolere effekten av de ulike elmentene. For det tredje bør man unngå at forsøkene utføres der de passer best eller hos de som er mest motivert. Og selv om det ikke er praktisk mulig i alle tilfeller, er det godt mulig å gå mye lenger i denne retningen når man skal prøve ut politiske endringer.

Kort sagt, man burde tørre å eksperimentere mer samtidig som man bør bli flinkere til å eksperimentere på en måte som skaper mest mulig kunnskap og kontinuerlig justering av politikken basert på denne kunnskapen.

Share |