Som kjent er det vedtatt betydelige endringer i helsevesenet i USA. For å snakke om bakgrunnen, innholdet og fremtidige utfordringer knyttet til disse reformene, hadde man invitert Sherry Glied til å holde et foredrag på den amerikanske helseøkonomikonferansen. Nå kan hun ikke sier å være en helt nøytral observatør. Rett nok er hun er økonomiprofessor ved Columbia University, men samme dag som hun skulle holde hovedtale på helseøkonomikonferansen ble hun etter innstilling fra Obama formelt godkjent som "Assistant Secretary for Policy and Evaluation at the Department for Health and Human Services."
I den første delen av foredraget var hun entusiastisk fordi man nå hadde klar å innføre helsereformen i USA. Reformene innebærer blant annet at det blir obligatorisk med helseforsikring for alle amerikanere og at forsikringsselskapene i mindre grad kan nekte å forsikre noen grupper eller si opp forsikringen for andre. Obligatorisk forsikring betyr at over 40 millioner som i dag ikke har forsikring, får det. Eller mer korrekt, de må kjøpe det til subsidierte priser, og de får en bot på 700 dollar hvis de ikke kjøper det. Man løser også et annet problem med dagens system, nemlig at de som blir kronisk eller alvorlig syke risikerer å miste sin forsikring fordi selskapene ikke fornyer avtalen. Reformene innebærer også tiltak for å kontrollere kostnadene, men dette vil trolig ikke være nok til å demme opp for de økte kostnadene utvidelsen og andre tiltak medfører. Universell helseforsikring er bra, men det bør ikke fremstilles som om det er gratis.
Hun viste videre hvordan deler av Obamas reformene er påvirket av forskning i det amerikanske helseøkonomimiljøet. Teorien om ugunstig seleksjon ligger bak regler om at selskapene ikke skal kunne nekte kunder forsikring. Videre har man lagt inn relativt høye egenandeler noe som delvis er inspirert av forskning om at forbruket stiger betydelig dersom man ikke betaler noe selv. For eksempel steg forbruket av legetjenester med 30% i et stort eksperiment i USA når man gikk fra en stor egenandel til ingen egenandel. En slik konklusjon bør imidlertid alltid nyanseres med at det her var snakk om meget store endringer og det er ikke sikkert at egenandeler har så stor betydning dersom hvis endringene i satsene er mindre.
Spørsmålet var så hva slags forsking hun mente man burde satse på de neste årene. Svaret var svært likt det man ville fått hvis man spurte en norsk minister. Det var to ting, sa hun. For det første burde man forske på "integrated care." Dette ligner veldig på det norske fokuset på samhandlingsutfordringer, selv om bakgrunnen i USA er mer inspirert av hvordan man kan få et privat system med mange aktører til å samarbeide bedre. Videre, mente hun, måtte man satse mer på sammenlignende forskning der man så på hvorfor USA til tross for at de bruker langt mer enn andre land, fremdeles gjør det relativt dårlig på mange helseindikatorer. Dette har selvsagt noe å gjøre med andre samfunnsmessige forhold (overvekt, livsstil), men hun mente - med rette - at det ikke var nok å bare kaste ut noen slike mulige forklaringer. Her burde man i større grad undersøke hvor mye de ulike faktorene kunne forklare, i hvor stor grad investeringer i helse virkelig ledet til bedre helse, og hvor pengene ble av i USA sammenlignet med andre land.
Det er en god og viktig tanke, selv om et annet innlegg på konferansen våget å stille spørsmål ved dette også. Argumentet var at man burde se på kostnad og nytte ved kost-nytte forskning. Og dersom man gjorde det var det ikke sikkert at nytten var større en kostnaden. Dette gjeldt imidlertid nytten av store sentraliserte studier av kostnaden og nytten av visse medisiner der det var grunn til å tro at individene reagerte ulikt, der produsentene hadde sterke insentiver til selv forske og der individene også trolig ville prøve seg frem til det beste alternativet. Alt dette gjorde at man ikke trengte en sentralisert kost-nytte analyse. Når det gjelder sammenligninger mellom ulike helsesystemer gjelder ikke dette - ingen individer vil betale for dette alene og de har heller ikke mulighet til å prøve ut ulike systemer for seg selv. Så på dette område er det grunn til å være enig med Sherry Glied.
Share |
I den første delen av foredraget var hun entusiastisk fordi man nå hadde klar å innføre helsereformen i USA. Reformene innebærer blant annet at det blir obligatorisk med helseforsikring for alle amerikanere og at forsikringsselskapene i mindre grad kan nekte å forsikre noen grupper eller si opp forsikringen for andre. Obligatorisk forsikring betyr at over 40 millioner som i dag ikke har forsikring, får det. Eller mer korrekt, de må kjøpe det til subsidierte priser, og de får en bot på 700 dollar hvis de ikke kjøper det. Man løser også et annet problem med dagens system, nemlig at de som blir kronisk eller alvorlig syke risikerer å miste sin forsikring fordi selskapene ikke fornyer avtalen. Reformene innebærer også tiltak for å kontrollere kostnadene, men dette vil trolig ikke være nok til å demme opp for de økte kostnadene utvidelsen og andre tiltak medfører. Universell helseforsikring er bra, men det bør ikke fremstilles som om det er gratis.
Hun viste videre hvordan deler av Obamas reformene er påvirket av forskning i det amerikanske helseøkonomimiljøet. Teorien om ugunstig seleksjon ligger bak regler om at selskapene ikke skal kunne nekte kunder forsikring. Videre har man lagt inn relativt høye egenandeler noe som delvis er inspirert av forskning om at forbruket stiger betydelig dersom man ikke betaler noe selv. For eksempel steg forbruket av legetjenester med 30% i et stort eksperiment i USA når man gikk fra en stor egenandel til ingen egenandel. En slik konklusjon bør imidlertid alltid nyanseres med at det her var snakk om meget store endringer og det er ikke sikkert at egenandeler har så stor betydning dersom hvis endringene i satsene er mindre.
Spørsmålet var så hva slags forsking hun mente man burde satse på de neste årene. Svaret var svært likt det man ville fått hvis man spurte en norsk minister. Det var to ting, sa hun. For det første burde man forske på "integrated care." Dette ligner veldig på det norske fokuset på samhandlingsutfordringer, selv om bakgrunnen i USA er mer inspirert av hvordan man kan få et privat system med mange aktører til å samarbeide bedre. Videre, mente hun, måtte man satse mer på sammenlignende forskning der man så på hvorfor USA til tross for at de bruker langt mer enn andre land, fremdeles gjør det relativt dårlig på mange helseindikatorer. Dette har selvsagt noe å gjøre med andre samfunnsmessige forhold (overvekt, livsstil), men hun mente - med rette - at det ikke var nok å bare kaste ut noen slike mulige forklaringer. Her burde man i større grad undersøke hvor mye de ulike faktorene kunne forklare, i hvor stor grad investeringer i helse virkelig ledet til bedre helse, og hvor pengene ble av i USA sammenlignet med andre land.
Det er en god og viktig tanke, selv om et annet innlegg på konferansen våget å stille spørsmål ved dette også. Argumentet var at man burde se på kostnad og nytte ved kost-nytte forskning. Og dersom man gjorde det var det ikke sikkert at nytten var større en kostnaden. Dette gjeldt imidlertid nytten av store sentraliserte studier av kostnaden og nytten av visse medisiner der det var grunn til å tro at individene reagerte ulikt, der produsentene hadde sterke insentiver til selv forske og der individene også trolig ville prøve seg frem til det beste alternativet. Alt dette gjorde at man ikke trengte en sentralisert kost-nytte analyse. Når det gjelder sammenligninger mellom ulike helsesystemer gjelder ikke dette - ingen individer vil betale for dette alene og de har heller ikke mulighet til å prøve ut ulike systemer for seg selv. Så på dette område er det grunn til å være enig med Sherry Glied.
Share |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar