Den amerikanske helseøkonomiforeningen er samlet og Kip Viscusi har holdt innledningsforedrag om verdsetting av et statistisk liv. Hans hovedargument var provoserende, men på en nyttig måte fordi det får en til å tenke på nytt om ting man trodde var opplagt.
Hovedargument var at verdien av et liv bør måles gjennom observert betalingsvillighet. Spesielt var han opptatt av å sammenligne lønn for yrker som har forskjellig risiko for dødelige ulykker. Tankegangen er at man må betale høyere lønn for å få folk til å ta jobb i yrker med høy risiko. Dersom sjansen for en dødelig ulykke i et yrke er 2/10000 per år, mens den i et annet yrke er 3/10000 og lønnsforskjellen er 5000 kroner per år, betyr det at man får 5000 kroner som kompensasjon for en ekstra risiko på 1/10000. Dersom man så ekstrapolerer tilsvarer 5000 kroner for 1/10000 sjanse det samme som at et statistisk liv er verd 50 000 000 kroner. Viscusi selv fant et snitt på rundt 7-8 millioner dollar når han summerte forskningen på feltet (i underkant av 50 millioner norske kroner). Detter er betydelig høyere enn mange har brukt i den norske debatten (16,9 millioner) og i enkelte amerikanske retningslinjer. Viscusi fikk også spørsmål om dette, men han sto på sitt og sa at det var retningslinjene i USA som eventuelt var for lave, ikke hans tall som var for høye. Og dette er ikke bare en teoretisk debatt. Beslutninger om investeringer i trafikksikkerhet, helse og andre ting blir tatt basert på disse tallene.
Noe mer kontroversielt argumenterte han også for at verdien av et statistisk liv varierer med inntekt, alder og andre faktorer og at man ikke bør bringe inn moralske begreper om likhet i debatten. Det ser for eksempel ut som om betalingsvilligheten for å redde en rik person er høyere enn for å redde en som er fattig. Norske ører vil kanskje reagere med moralsk indignasjon, men for Viscusi var dette kun et spørsmål om betalingsvillighet. Hvorfor?
Han ga to argumenter. Først: moralske betraktninger om likhet gir logisk umulige svar. Hvis man sier at alle liv skal ha lik verdi uansett alder, så kan man ikke samtidig si at alle leveår skal verdsettes likt uansett alder. At en av mange mulige moralske betraktninger ikke gir konsistente svar, betyr imidlertid ikke at alle moralske betraktninger vil gi dårlige eller motstridende svar. Det nevnte logiske problemet oppstår for eksempel bare med alder, ikke inntekt. Viscusis andre argumentet var at moralske argumenter om at man ikke skulle sette en verdi på liv i praksis fikk det dårlige resultatet at liv fikk liten verdi. Uten et konkret tall ble det vanskeligere å rettferdiggjøre prosjektene som skulle spare liv. Det er kanskje rett i praksis, men at noe har en god konsekvens betyr ikke at prinsippet er sant eller korrekt.
Selv om man godtar prinsippet om at verdien av et statistisk liv måles ved betalingsvillighet, er det fremdeles mulig å kritisere i hvor stor grad det er mulig å komme frem til brukbare tallsvar. En av de tingene som kom frem i diskusjonene etterpå, var i hvor stor grad lønnsforskjellene reflekterte andre ting enn bare ulikheter i risiko. Her er et helt tilfeldig eksempel: En forsker tjener mindre enn en fotballspiller, men det er ikke bare fordi det er høyere risiko knyttet til det å spille fotball. Mange av disse andre faktorene kan man justere for i den statistiske analysen, men spørsmålet er om man klarere å eliminere alle de viktigste forholdene som gir ulik lønn i ulike yrker slik at man bare sitter igjen med forskjellen som skyldes risiko. Slik det er nå gir man risikoforskjellene æren for alt det man ikke kan forklare med de andre variablene man har. Det er trolig å overvurdere risikoens betydning for lønnsforskjeller og det gir feil svar på verdien av et statistisk liv.
Det er selvsagt en enkel sport å finne feil hos andre og Viscusi har den gode egenskap at han trekker en logisk tanke helt ut uten å bry seg for mye om de politiske konsekvensene. Det går ikke bare i feil retning heller. Selv om de rike får litt større verdi med hans metode (og han dermed vil investere mer i flysikkerhet enn bilsikkerhet fordi det er flere rike på fly), så viser de samme analysene at betalingsvilligheten for et statistisk liv i høy alder faktisk er ganske høy. Hans tall viste at det ikke var slik at verdien var høy for de unge og at den så falt gjennom resten av livet til du var verdiløs som gammel. Tvert i mot, betalingsvilligheten steg med alder og holdt seg høy før den falt litt mot slutten i høy alder. Det var, for eksempel, høyere betalingsvillighet for en 60-åring enn en 18-åring! Dette kan selvfølgelig ha en viss sammenheng med at han selv var rundt 60 år, men den slags mistanker burde man sikkert holde for seg selv.
Uansett, provoserende og bra.
Share |
Hovedargument var at verdien av et liv bør måles gjennom observert betalingsvillighet. Spesielt var han opptatt av å sammenligne lønn for yrker som har forskjellig risiko for dødelige ulykker. Tankegangen er at man må betale høyere lønn for å få folk til å ta jobb i yrker med høy risiko. Dersom sjansen for en dødelig ulykke i et yrke er 2/10000 per år, mens den i et annet yrke er 3/10000 og lønnsforskjellen er 5000 kroner per år, betyr det at man får 5000 kroner som kompensasjon for en ekstra risiko på 1/10000. Dersom man så ekstrapolerer tilsvarer 5000 kroner for 1/10000 sjanse det samme som at et statistisk liv er verd 50 000 000 kroner. Viscusi selv fant et snitt på rundt 7-8 millioner dollar når han summerte forskningen på feltet (i underkant av 50 millioner norske kroner). Detter er betydelig høyere enn mange har brukt i den norske debatten (16,9 millioner) og i enkelte amerikanske retningslinjer. Viscusi fikk også spørsmål om dette, men han sto på sitt og sa at det var retningslinjene i USA som eventuelt var for lave, ikke hans tall som var for høye. Og dette er ikke bare en teoretisk debatt. Beslutninger om investeringer i trafikksikkerhet, helse og andre ting blir tatt basert på disse tallene.
Noe mer kontroversielt argumenterte han også for at verdien av et statistisk liv varierer med inntekt, alder og andre faktorer og at man ikke bør bringe inn moralske begreper om likhet i debatten. Det ser for eksempel ut som om betalingsvilligheten for å redde en rik person er høyere enn for å redde en som er fattig. Norske ører vil kanskje reagere med moralsk indignasjon, men for Viscusi var dette kun et spørsmål om betalingsvillighet. Hvorfor?
Han ga to argumenter. Først: moralske betraktninger om likhet gir logisk umulige svar. Hvis man sier at alle liv skal ha lik verdi uansett alder, så kan man ikke samtidig si at alle leveår skal verdsettes likt uansett alder. At en av mange mulige moralske betraktninger ikke gir konsistente svar, betyr imidlertid ikke at alle moralske betraktninger vil gi dårlige eller motstridende svar. Det nevnte logiske problemet oppstår for eksempel bare med alder, ikke inntekt. Viscusis andre argumentet var at moralske argumenter om at man ikke skulle sette en verdi på liv i praksis fikk det dårlige resultatet at liv fikk liten verdi. Uten et konkret tall ble det vanskeligere å rettferdiggjøre prosjektene som skulle spare liv. Det er kanskje rett i praksis, men at noe har en god konsekvens betyr ikke at prinsippet er sant eller korrekt.
Selv om man godtar prinsippet om at verdien av et statistisk liv måles ved betalingsvillighet, er det fremdeles mulig å kritisere i hvor stor grad det er mulig å komme frem til brukbare tallsvar. En av de tingene som kom frem i diskusjonene etterpå, var i hvor stor grad lønnsforskjellene reflekterte andre ting enn bare ulikheter i risiko. Her er et helt tilfeldig eksempel: En forsker tjener mindre enn en fotballspiller, men det er ikke bare fordi det er høyere risiko knyttet til det å spille fotball. Mange av disse andre faktorene kan man justere for i den statistiske analysen, men spørsmålet er om man klarere å eliminere alle de viktigste forholdene som gir ulik lønn i ulike yrker slik at man bare sitter igjen med forskjellen som skyldes risiko. Slik det er nå gir man risikoforskjellene æren for alt det man ikke kan forklare med de andre variablene man har. Det er trolig å overvurdere risikoens betydning for lønnsforskjeller og det gir feil svar på verdien av et statistisk liv.
Det er selvsagt en enkel sport å finne feil hos andre og Viscusi har den gode egenskap at han trekker en logisk tanke helt ut uten å bry seg for mye om de politiske konsekvensene. Det går ikke bare i feil retning heller. Selv om de rike får litt større verdi med hans metode (og han dermed vil investere mer i flysikkerhet enn bilsikkerhet fordi det er flere rike på fly), så viser de samme analysene at betalingsvilligheten for et statistisk liv i høy alder faktisk er ganske høy. Hans tall viste at det ikke var slik at verdien var høy for de unge og at den så falt gjennom resten av livet til du var verdiløs som gammel. Tvert i mot, betalingsvilligheten steg med alder og holdt seg høy før den falt litt mot slutten i høy alder. Det var, for eksempel, høyere betalingsvillighet for en 60-åring enn en 18-åring! Dette kan selvfølgelig ha en viss sammenheng med at han selv var rundt 60 år, men den slags mistanker burde man sikkert holde for seg selv.
Uansett, provoserende og bra.
Share |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar