Hvor mye koster et nytt legemiddel?

For noen år siden ble det hevdet at det kostet over 800 millioner dollar å utvikle et nytt legemiddel (DiMasi, Hansen og Grabowski, 2003). Dette tallet ser ut til å ha festet seg og gjentas i mange artikler og bøker. Nylig var en amerikansk forsker - Donald Light - i Oslo og kritiserte dette tallet. Hans argument er at tallet var overdrevet fordi det representerte bare kostnadene knyttet til helt nye legemidler ("New Molecular Entity"). Disse representerer under 30% av alle nye legemidler som kommer på markedet og de er betydelig dyrere å utvikle enn andre legemidler. Videre var det få bedrifter som bidro med informasjon (ti) og det var ikke klart hvordan disse hadde regnet ut kostnadene. Selv mener Light at kostnadene kanskje ligger rundt 300 millioner dollar.

Man kan krangle frem og tilbake om dette - og det gjør man også - for eksempel er det en artikkel i Health Affairs som diskuterer frem og tilbake og sier at summen ligger mellom 500 og 2000 millioner dollar (Adams og Brantner, 2006). Dette emnet er et vepsebol og denne bloggen vil ikke konkludere  - bortsett fra å notere seg kontroversen og bringe den videre til glede for de som ønsker ammunisjon til diskusjon.

Gir flere fastleger mindre bruk av spesialisthelsetjenester?

Et av premissene bak Samhandlingsreformen er at flere leger i kommunene vil redusere etterspørselen etter spesialisthelsetjenester. I siste nummer av Samfunnsøkonomen presenterer Espen Dahl, Jostein Ellingsen og Tor Iversen en undersøkelse som er relevant for dette spørsmålet. Konkret undersøker de om kommuner med god legedekning (mange leger med lister som ikke er fulle) og leger som har få pasienter på sin liste har flere henvisninger til radiologi enn andre kommuner.

Resultatene viser at den gjennomsnittlige henvisningsraten til privat radiologi for fastleger per måned er 12 per 1000 pasienter. Videre øker denne med 4,8% for leger med pasientknapphet.  Dette kan tolkes som at utgiftene til radiologi vil kunne øke dersom man fikk flere leger. Tendensen var den samme når man gjorde analysene på kommunenivå, men effekten av pasientknapphet på henvisninger til offentlig radiologi var mindre.

Man kan ikke konkludere generelt om sammenhengen mellom antall leger og bruk av spesialisthelsetjenester bare fra denne undersøkelsen. Henvisning til radiologi er bare ett av mange elementer, men på dette feltet gir resultatene lite grunn til å støtte premisset om at flere leger vil gi mindre totale kostnader.

Når jeg blir 66 ... Hvorfor hopper utgiftene til sykehus opp og ned mellom 66 og 67?

Denne uken handler helsenyheten om et merkelig fenomen - der jeg spør om lesernes hjelp. 

Figuren nedenfor viser gjennomsnittskostnadene til behandling på sykehus for ulike alderstrinn (døgn og dagbehandling, ikke poliklinisk behandling, data fra npr, 2008, kostnader regnet ut fra drg). Man kan si mye om figuren - utgiftene stiger jevnt fra omtrent 5000 kroner per innbygger for individer som er 30-40 år til 10 000 kroner for de som er 60 år og oppover  til 20 000 kroner for de som er 70 år og noe over 30 000 kroner for de som er litt over 80 år. Dette kan man si mye om, men det er ikke poenget her. Det er vel kjent at helseutgiftene stiger med alder. Og selv om de nøyaktige summene ikke er så godt kjent, er dette ikke noen store nyheter. Mer interessant, synes jeg, er noen rare hopp. De som er 66, 88 og 98 år har spesielt store utgifter. Det på 98 kan man kanskje avskrive som en statistiske tilfeldighet fordi det ikke er så mange individer i den gruppen, men det kan man ikke gjøre for de som er 66 og 67. Ikke 88 heller - det er mange tusen individer der). Hvorfor stiger utgiftene litt når man er 66 for så å synke når man er 67? Og hvorfor hoppet på 88?

Det finnes flere mulige svar. Mange går av med pensjon når de fyller 67 år. For noen kan dette bety mindre strev og bedre helse - selv om det også kan være motsatt. Det kan også være at man sørger for å ordne opp i helseproblemer før man blir pensjonist? Eller at de som i 2008 var 67 år historisk sett var en "god årgang?" Og for 88 åringene kan det være at de og legene "skynder seg" fordi de tror det kan bli vanskeligere å få samme behandlingen når man blir over 90 år? Problemet er at dette bare er historier som jeg har funnet på eller fått fra andre. Det kan være andre historier som er mer overbevisende og det kan sikkert være feil med data eller rene byråkratiske forklaringer på hvorfor vi ser slike rare hopp. Forslag mottas gjerne!

To ting til slutt: Først: Det samme mønsteret eksisterer når man ser på menn og kvinner hver for seg. Deretter: dette er tall som jeg selv har regnet på fra rådataene. Det er ikke publisert og kan gjerne betraktes med en viss skepsis og bør ikke siteres som ferdig forskning.