tirsdag 24. januar 2012

Per Fugellis iskalde helseøkonomer

I en kronikk med mange gode poenger om hvordan man kan legge til rette for bedre omsorg ved livets slutt (her), kommer Per Fugelli med et sleivspark til helseøkonomene:

Helseøkonomene 

Å flytte døden hjem vil gi dem dollartegn i øynene. Det er et argument som fortjener liten vekt, for Hans Skjervheim har rett når han sier: Skilnaden går mellom dei som reknar med folk og dei som reknar med folk.
Nå skal man kanskje ikke ta spissformulerte verbale piruetter så tungt, men dette synes å være i overkant av hva man stilletiende bør bite i seg. At man skulle være en kald robot kun motivert av å kutte kostnader, ja til og med få en slags lysende glede ved å se at kostnadene ved livets slutt reduseres. Det var ikke derfor jeg ble helseøkonom.


Mer interessant og alvorlig enn den personlige irritasjonen, er imidlertid den holdningen som uttrykkes. Det er en holdning man møter ganske ofte: Økonomer tenker bare på penger, på kostnader og tar ikke hensyn til følelser. Dette er både historisk og logisk feil. Historisk var det en varm interesse for velferden til folk flest som var bakgrunnen for den filosofien som gjennomsyrer helseøkonomi. Fattige engelske arbeidere måtte betale dyrt for korn fordi de ikke fikk lov til å importere billig korn fra andre land. De såkalte utilitaristene kjempet mot disse lovene med den begrunnelse at man burde gjøre det som ga best mulig resultat for flest mulig mennesker. Det var bedre med billig korn til mange mennesker enn at noen få store landeiere skulle tjene seg enda rikere. Utgangspunktet var dermed en varm interesse for at flest mulig skulle ha det så bra som mulig, ikke en kald kalkulerende glede av å kutte.


Logisk er det også vanskelig å hevde at økonomer bare tenker på kostnader. For det første vil man aldri bare se på kostnadene, men også nytten av ressursene man bruker. Nå kan man være mot slike avveininger generelt, men det er ikke riktig at avveiningen ekskluderer følelser. Det som gir gode følelser inngår i nytten og konsekvenser som skaper dårlige følelser inngår i kostnadene. Man bryr seg ikke om penger som papirlapper, men om det som ligger bak: Behov og følelser. Å avfeie et argument med at det bare handler om "penger" er derfor feil.  Det handler alltid om ressurser som kan brukes på andre. Å ta hensyn til andre pasienter enn den man står rett foran, er nettopp å ha empati med flere enn en. Det er noe vi bør streve etter, ikke avfeie.



Share |

3 kommentarer:

  1. Jeg reagerte også på dette da jeg leste kronikken til Fugelli - veldig merkelig sleivspark - han parodierer på en måte helsearbeideres oppfatninger om økonomer. Men egentlig tror jeg han forsøker å kamuflere at tiltaket han fremmer sansynnligvis har helseøkonomiskgevinst men av frykt for at tiltaket nettopp vil bli avvist fordi det kan bli oppfattet som et effektiviseringstiltak så snur han på flisa! Det er veldig illustrerende for hvordan økonomiskeffektivitet blir paradoksalt oppfattet i feltet! Det blir et mål i seg selv å ikke fremme økonomiskeffektive tiltak. Han skriver at vi skal la folk få dø hjemme fordi det er bedre og ikke bli skremt av at det sannsynligvios også er billigere... Fugelli er så redd for at forslaget hans skal avvises som effektivisering og ikke kvalitetsforbedring at han passer på å vise at han tar avstand fra økonomer som reknar

    SvarSlett
  2. Ja, tror du har rett i det. Bakgrunnen var trolig en frykt for å bli assosiert med pengeargumentet og så bikket det litt for langt over på det andre siden.

    SvarSlett
  3. Retorikken er vel ikke helt ulik den fra fagbevegelsen om at man "setter bestemor ut på anbud".

    SvarSlett