Provoserende plenumsforedrag. Nesten sint!

Dagens plenumsforedrag på helseøkonomikongressen ble holdt av Martin Feldstein - en ledende økonom med både en lang vitenskapelig produksjon og ledende posisjoner i akademiske og politiske sammenhenger. Til tross for den lange og imponerende listen, holdt han et innlegg som i beste fall kan kalles provoserende, og i verste fall sterkt misvisende.

Temaet var hva helseøkonomer kan bidra med for å forbedre beslutninger. En av de tingene han la vekt på var at man som økonom kunne hjelpe til å utforme systemer slik at man tok hensyn til at folk har ulike ønsker. Og at man - som økonom - bør respektere de valgene folk tar på grunnlag av sine ulike ønsker.

Det høres forlokkende riktig ut, og det er det også i mange sammenhenger, men Feldstein mente at vi burde tenke mer på dette prinsippet når man utformer helsepolitikk. For eksempel, sier han, er det noen som ønsker å  investere mye i helse, mens andre ønsker å investere mindre. Det beste systemet har dermed mye valgfrihet. Det betyr, mente han, at man bør man begrense ordninger som Medicare og Medicaid der de eldre og de med lav inntekt får dekket kostnader til helsetjenester, fordi i disse ordningene blir alle tvunget til å ha det samme systemet. Med private ordninger vil det blir større valgfrihet og dermed mer velferd, konkluderte Feldstein. Folk er forskjellige og må få frihet til å selv velge hvor mye de skal bruke på helsetjenester.

Det høres som nevnt forlokkende ut, men oversatt til virkeligheten betyr dette forslaget at gamle og fattige i USA vil få redusert tilgang til helsetjenester. Å tolke det at de ikke kjøper helsetjeneser når de må betale selv som et uttrykk for en forbedring fordi de da får et nivå som er mer i samsvar med sine ønsker, er språkelig misvisende og faktisk feil. Språklig ligger problemet i ordet "ønsker." En person som er fattig kan velge mat fremfor enkle helsetjenester. I den forstand er det teknisk riktig å si at han "ønsker" å bruke mindre helsetjenester enn andre som er rikere og kan velge å bruke mer.

Samtidig er det noe misvisende her. Vanligvis ville man sagt at personen ønsker flere helsetjenester, men at han ikke har råd. Dersom en person som har råd til både napoleonskake og berlinerbolle, velger napoleonskake, så er det naturlig å bruke språk som at han foretrekker napoleonskake fremfor boller. Det er ikke like naturlig å bruke samme språk når man snakker om en person som ikke har råd til essensielle goder. I vanlig språkbruk er ikke en fattig persons valg av få helsetjenester er et uttrykk for et ønske i samme forstand som en rik persons valg av napoleonskake.

Det språklige er en ting. Rent faktisk representerer Medicaid en overføring fra de som har noe til de som har mindre. En omfordeling. Man kan være motstander av slike omfordelinger og man kan også mene at det bør skje på andre måter, men det er uansett et viktig poeng. Noe av problemet er man i et fritt market får folk som faller gjennom, ikke fordi de "ønsker", men fordi de ikke evner å tjene mye nok eller fordi de har vært uheldige. Det er et overføringsmotiv og ikke tvangsmotiv som ligger bak ordninger for disse menneskene. Poenget er ikke å tvinge inn alle inn i det samme systemet, men å hjelpe de som har for lite. Et system med "vouchers" der personene selv kan velge ulike ordninger kan i prinsippet også oppnå en omfordeling, men den planen Feldstein nevnte i sitt foredrag har lagt opp til at omfordelingen er langt mindre. Noen vil mene at det er bra fordi det er et problem at man må "stjele" penger fra andre skattebetalere for å gjennomføre helsetjenester til fattige, men det er et politisk spørsmål. Å si som Feldstein at man som økonom har fagkunnskap som sier at det ene eller det andre er rett i slike verdispørsmål, mener jeg er feil.


Share |