Veksten i levealder og de store etterkrigskullene, gjør at vi om tyve år trolig vil ha 100 000 flere personer over 80 år enn vi har i dag. Dette er en vekst på omtrent 50%. Når man også vet at 80-åringer i gjennomsnitt mottar sykehustjenester for rundt 30 000 kroner hvert år og dette bare er en liten del av alle helse og omsorgsutgiftene, er det lett å tro at den totale veksten i utgiftene bli stor. Så stor at en overskrift i VG for noen måneder siden hevdet at "Helsesektoren kan krasje om 20 år." Stortingsmeldingen om samhandlingsreformen sier det samme med mindre fargerike ord og snakker om "utfordringer som vil true samfunnets økonomiske bæreevne." OECD er også opptatt av temaet og har nylig gitt ut en rapport om "Help Wanted? Providing and paying for long-term care" der de sier at utgiftene til omsorg for eldre trolig vil dobles innen 2050 (mer her)
Det er utvilsomt riktig at vi bruker mye på helse og at vi får utfordringer fremover, men man skal være forsiktig med å si at det er veksten i antall eldre som er hovedmotoren. For det første har helseutgiftene i mange år vokst mer enn endringene i antall eldre. Det betyr at det må være andre ting som også driver utgiftene: Lønnsøkninger, økte priser, innføring av ny teknologi og nye medisiner. For det andre vil morgendagens eldre trolig være friskere enn dagens eldre. De vil kanskje ha høyere krav, men det er viktig å skille mellom "økte krav" som en motor bak helseutgiftene og "flere personer." Dersom man ureflektert antar at utgiftene vil øke fordi antall eldre vil øke, endre man lett opp med politisk fatalisme og debatten vil da handle om å tilpasse seg noe man tror er uunngåelig. Dersom motoren er økte krav, nye teknologi, prisvekst og lignende, er det en større rolle for andre typer politiske inngrep. Det betyr ikke nødvendigvis at man skal gå inn for å kutte - det kan hende man ønsker å betale for nye metoder og medisiner fordi de har god effekt - men perspektivet blir et helt annet enn om man bare fokuserer på antall eldre.
Et debattinnlegg fra en Centre for Economic Policy Research peker på mange av argumentene ovenfor (www.CEPR.org , en tenke-tank delvis finansiert av EU). De viser blant annet til figuren nedenfor som illustrerer sammenhengen mellom helseutgifter og levealder i 1975 (blå) og 2000 (grønn) i noen europeiske land. Det interessante er at mange land har ganske lik levealder (grønn), men fremdeles veldig forskjellige helseutgifter. Nå er det mange grunner til at det kan være slik, men det antyder at det ikke er en en-til-en forhold mellom det at vi lever lenger og at helseutgiftene skal vokse tilsvarende.
De beregner også at veksten i antall eldre trolig forklarer under halvparten av veksten i helseutgiftene og at innføringen av ny teknologi ser ut til å være viktigst for å forklare økningen i kostnader. Nå kan del selvsagt innvendes at kostnadene knyttet til ny teknologi henger sammen med veksten i antall eldre i den forstand at nye behandlinger og ny teknologi innføres nettopp for å hjelpe mange eldre. Det er riktig, men det er allikevel et viktig skille fordi de ulike fokusene åpner ulike politiske handlingsrom.
Share |
Det er utvilsomt riktig at vi bruker mye på helse og at vi får utfordringer fremover, men man skal være forsiktig med å si at det er veksten i antall eldre som er hovedmotoren. For det første har helseutgiftene i mange år vokst mer enn endringene i antall eldre. Det betyr at det må være andre ting som også driver utgiftene: Lønnsøkninger, økte priser, innføring av ny teknologi og nye medisiner. For det andre vil morgendagens eldre trolig være friskere enn dagens eldre. De vil kanskje ha høyere krav, men det er viktig å skille mellom "økte krav" som en motor bak helseutgiftene og "flere personer." Dersom man ureflektert antar at utgiftene vil øke fordi antall eldre vil øke, endre man lett opp med politisk fatalisme og debatten vil da handle om å tilpasse seg noe man tror er uunngåelig. Dersom motoren er økte krav, nye teknologi, prisvekst og lignende, er det en større rolle for andre typer politiske inngrep. Det betyr ikke nødvendigvis at man skal gå inn for å kutte - det kan hende man ønsker å betale for nye metoder og medisiner fordi de har god effekt - men perspektivet blir et helt annet enn om man bare fokuserer på antall eldre.
Et debattinnlegg fra en Centre for Economic Policy Research peker på mange av argumentene ovenfor (www.CEPR.org , en tenke-tank delvis finansiert av EU). De viser blant annet til figuren nedenfor som illustrerer sammenhengen mellom helseutgifter og levealder i 1975 (blå) og 2000 (grønn) i noen europeiske land. Det interessante er at mange land har ganske lik levealder (grønn), men fremdeles veldig forskjellige helseutgifter. Nå er det mange grunner til at det kan være slik, men det antyder at det ikke er en en-til-en forhold mellom det at vi lever lenger og at helseutgiftene skal vokse tilsvarende.
De beregner også at veksten i antall eldre trolig forklarer under halvparten av veksten i helseutgiftene og at innføringen av ny teknologi ser ut til å være viktigst for å forklare økningen i kostnader. Nå kan del selvsagt innvendes at kostnadene knyttet til ny teknologi henger sammen med veksten i antall eldre i den forstand at nye behandlinger og ny teknologi innføres nettopp for å hjelpe mange eldre. Det er riktig, men det er allikevel et viktig skille fordi de ulike fokusene åpner ulike politiske handlingsrom.
Share |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar