Historisk er det noen ting som har vist seg lett å effektivisere. Datamaskiner er i dag både mye bedre og billigere enn de var før. Sykler, biler og kaffetraktere er andre eksempler. Vi har med andre ord en gruppe varer og tjenester der det har vært stor produktivitetsvekst.
Andre ting er nesten umulig å effektivisere. Man får ikke mer valuta for pengene dersom et orkesteret spiller en symfoni mye raskere enn vanlig slik at man skal rekke å spille mange på en kveld. Og opplevelsen blir heller ikke helt den samme dersom man kutter ut blåserne for å "effektivisere" konserten. En konsert kan kanskje blli bedre og billigere per person ved at man forbedrer akustikken og rommmet slik at flere kan høre på, men også her er det en grense. CD-innspilling og radiooverføring hjelper, men det teller ikke som en live konsertopplevelse. Det er dermed begrenset hvor mye man kan effektivisere denne type gode.
Helse og omsorgstjenester ligger et sted mellom datamaskiner og symfoniorkesteret. På den ene siden er det klart at innovasjon har ført til at man kan gjøre ting bedre og raskere enn før. Samtidig er det en del tjenester, spesielt omsorgstjenester, som vanskelig lar seg effektivisere. Omsorg i form av menneskelig kontakt og samtale tar tid og dersom man gjør det raskere, ligger det i sakens natur at kvaliteten blir dårligere. På samme måte som det er tullete å få et symfoniorkester til å spiller raskere, er det meningsløst å si at "å snakke raskere" representerer en produktivitetsgevinst når man skal gi omsorg. I den grad helse og omsorg består av slike tjenester, er de i sin natur vanskelig å effektivisere.
Dette har to viktige implikasjoner. For det første vil det være feil å tro at man kan få den samme produktivitetsveksten i de sektorene som er dominert av goder og tjenester som er av symfoniorkestertypen som man har oppnådd i de sektorene som ligner på datamaskinproduksjon. For det andre betyr skillet at visse sektorer vil vokse mer enn andre over tid. Utgiftene til omsorgstjenester vil vokse, ikke bare fordi det blir flere eldre, men fordi det er en sektor som kanskje ikke så lett lar seg effektivisere. Det er dette som er Baumols kostnadssykdom. Utgiftene til visse arbeidsintensive sektorer der det er vanskelig å skape produktivitetsvekst vil, over tid, vokse mer enn andre. Det er et naturlig resultat av at vi blir rikere og bør ikke oppfattes som at noe er feil eller ute av kontroll.
Postscript: En mer teknisk beskrivelse av "Baumols kostnadssykdom," kan man finne i denne artikkelen, som også beregner hvor viktig den er for å forklarer veksten i helseutgiftene i noen vestlige land. En annen artikkel som også tester teorien og konkluderer med at Baumol er viktig for å forklare veksten i helseutgiftene er denne.
Share |
