På samme måte som man i økende grad bruker eksperimenter og systematiske oppsummeringer for å velge mellom ulike behandlinger i medisin, er det foreslått at man bør bruke et lignende systemet for å lage et bedre kunnskapsgrunnlag for helsepolitikk. Er dette en god ide?
Deler av et svar
Svaret avhenger av hvordan man utformer systemet. En artikkel i the Milbank Quarterly beskriver hvordan slike systemer fungerer i flere land (se også her). Man må, for det første, etablere institusjoner som har ansvaret for slike oppsummeringer. Videre bør disse ha en grad av uavhengighet til myndighetene slik at de ikke blir politisert og gir de svarene som ønskes fra oppdragsgivere.
Noe mer kontroversielt, men også spennende, er spørsmålet om hvor bred og proaktiv institusjonen bør være. I noen land begrenser man seg stort sett til oppsummeringer på legemidler når man får en forespørsel, mens i andre land kan institusjonen selv ta initiativet til oppsummeringer på andre helseområder enn legemidler. Enda mer kontroversielt, men også interessant, ville det være om man lot institusjonene være en koordinator i et system der man kunne satt i gang eksperimenter på områder man ønsket kunnskap. I stede for å innføre endringer i sykelønnsordningen over hele landet, kunne man prøve ut forskjellige systemer i noen kommuner. I stede for å innføre gratis skolemat i alle landets skoler, kunne man ha et eksperiment i noen skoler. For å undersøke effekten av egenandeler, kunne man prøve ut ulike satser i forskjellige kommuner.
Intet nytt?
Noen vil kanskje si at man allerede har prøveordninger, evalueringer og offentlige utredninger, men poenget er at politikkeksperimenter bør gjøres oftere og mer systematisk. Det er ikke nok å lage en reform og legge inn penger til evaluering. Som det nylig ble sagt på helseøkonomikonferansen til HERO/HEB: Man må ta med læringsperspektivet i selve utformingen av reformen og innføre disse på en måte som gjør at man kontinuerlig kan lære og justere.
Et eksempel: Mark!
Et godt eksempel på hvor viktig og nyttig eksperimenter kan være, er hvordan man best kan redusere fraværet ved barneskoler i utviklingsland. En institusjon som har spesialisert seg på slike eksperimenter, fant ut at en effektive metode var å gi barna medisin mot mark. Det er viktig kunnskap i seg selv, men det er enda viktigere når man sammenligner dette resultatet med resultatet fra andre eksperimenter. Det viser seg da - sier de - at andre metoder som ble brukt (blant annet finansiell belønning til mødre) var 1800 ganger så dyr per reduserte fraværsdag. Ved å utføre eksperimenter fant man dermed en metode som var langt billigere og man kunne dermed spare betydelige beløp. Nå er ikke mark noe stort problem i Norge, men det er ingen grunn til at vi ikke kan gjennomføre eksperimenter på mange andre relevante områder inne helse.
Konklusjon
Få vil være uenig i at politikk bør basere seg på kunnskap om hva som virker best. Det er mindre innlysende hva som skal til for at man skal få en slik evidensbasert politikk. Noe av svaret er større fokus på eksperimenter, uavhengige institusjoner og en kultur for evaluering.
Share |
Deler av et svar
Svaret avhenger av hvordan man utformer systemet. En artikkel i the Milbank Quarterly beskriver hvordan slike systemer fungerer i flere land (se også her). Man må, for det første, etablere institusjoner som har ansvaret for slike oppsummeringer. Videre bør disse ha en grad av uavhengighet til myndighetene slik at de ikke blir politisert og gir de svarene som ønskes fra oppdragsgivere.
Noe mer kontroversielt, men også spennende, er spørsmålet om hvor bred og proaktiv institusjonen bør være. I noen land begrenser man seg stort sett til oppsummeringer på legemidler når man får en forespørsel, mens i andre land kan institusjonen selv ta initiativet til oppsummeringer på andre helseområder enn legemidler. Enda mer kontroversielt, men også interessant, ville det være om man lot institusjonene være en koordinator i et system der man kunne satt i gang eksperimenter på områder man ønsket kunnskap. I stede for å innføre endringer i sykelønnsordningen over hele landet, kunne man prøve ut forskjellige systemer i noen kommuner. I stede for å innføre gratis skolemat i alle landets skoler, kunne man ha et eksperiment i noen skoler. For å undersøke effekten av egenandeler, kunne man prøve ut ulike satser i forskjellige kommuner.
Intet nytt?
Noen vil kanskje si at man allerede har prøveordninger, evalueringer og offentlige utredninger, men poenget er at politikkeksperimenter bør gjøres oftere og mer systematisk. Det er ikke nok å lage en reform og legge inn penger til evaluering. Som det nylig ble sagt på helseøkonomikonferansen til HERO/HEB: Man må ta med læringsperspektivet i selve utformingen av reformen og innføre disse på en måte som gjør at man kontinuerlig kan lære og justere.
Et eksempel: Mark!
Et godt eksempel på hvor viktig og nyttig eksperimenter kan være, er hvordan man best kan redusere fraværet ved barneskoler i utviklingsland. En institusjon som har spesialisert seg på slike eksperimenter, fant ut at en effektive metode var å gi barna medisin mot mark. Det er viktig kunnskap i seg selv, men det er enda viktigere når man sammenligner dette resultatet med resultatet fra andre eksperimenter. Det viser seg da - sier de - at andre metoder som ble brukt (blant annet finansiell belønning til mødre) var 1800 ganger så dyr per reduserte fraværsdag. Ved å utføre eksperimenter fant man dermed en metode som var langt billigere og man kunne dermed spare betydelige beløp. Nå er ikke mark noe stort problem i Norge, men det er ingen grunn til at vi ikke kan gjennomføre eksperimenter på mange andre relevante områder inne helse.
Konklusjon
Få vil være uenig i at politikk bør basere seg på kunnskap om hva som virker best. Det er mindre innlysende hva som skal til for at man skal få en slik evidensbasert politikk. Noe av svaret er større fokus på eksperimenter, uavhengige institusjoner og en kultur for evaluering.
Share |
