Forskjellen på et hjerte og en bil

A US health specialist argue that competition in the health market does not work. The main example: cardiac services. There is little price competition, high profit, too many interventions and not enough focus on alternative treatments. The solution: Pay for value, not volume, change incentives for physicians. In their own words:

... medicine is a highly dysfunctional market. There are many and sufficient reasons for this: getting your heart fixed is not the same as getting your car fixed. You can always take your car to a different mechanic, and, at worst, you can trade your failing car for a new one. A patient with 3-vessel coronary disease has fewer options. ... The study also suggests why this particular market works so poorly: “cardiac services contribute 25 percent to 40 percent of a hospital’s net revenues.” ... We pay too much for cardiac services, so we get too many of them.

Feel free to agree and disagree. More here: The Cost of Medicare: You Get What You Pay For | Care And Cost

Share|

Mer penger, bedre helse?

Hvordan kan man finne ut om økte helsebevilgninger  fører til forbedringer i helsen?

En naiv metode ville være å sammenligne pengebruk og helsetilstand i ulike land. For eksempel ser det ikke ut til at de høye bevilgningene i USA gjør at amerikanere i gjennomsnitt har bedre helse enn innbyggerene i andre OECD land. En slik sammenligning blir imidlertid for enkel fordi det er mange andre forskjeller mellom land enn helseutgiftene per innbygger. Man kan ha en befolkning som er sykere, mer overvektig, et helsevesen som er dyrere og mange andre forhold. For å se på effekten av helsebevilgninger, må man derfor finne en metode som gjør at man isolerer effekten av pengebruk fra de andre faktorene. En måte å gjøre dette på, er å se på endringer over tid. Så lenge man ser på endringer i det samme landet, og så lenge det som er typisk amerikansk eller norsk ikke endrer seg mye i den tidsperioden, vil ikke landspesifikke faktorer påvirke sammenligningen. Dette er ideen bak en artikkel av Colin Pritchard og Mark S. Wallace som nylig ble publisert i Journal of Royal Society of Medicine (her).

I artikkelen ser man på hvilke land som har hatt størst endring i dødeligheten mellom 1979 og 2003. Man ser så dette i sammenheng med hvor mye penger man bruker på helse i de ulike landene. Figuren nedenfor viser resultatet. Vi ser, for eksempel, at USA, Portugal og Sveits har har svært høye helseutgifter i forhold til endringen i dødelighet. Konklusjonen til forfatterne er da at disse landene betaler mye for små endringer, og at dette kan tyde på at systemene er lite effektive. Norge ligger litt over midten dvs at økningene i bevilgningene har vært litt over snittet i forhold til forbedringene i helse sammenlignet med andre land.

Figur: Helsekostnader og endring i dødelighet

Som alltid er det flere mulige innvendinger. Mange andre ting har skjedd i samme tidsperiode og det er ikke innlysende at pengebruken bør få all ære for nedgangen i dødeligheten, eller skyld for manglende nedgang. Det er også vanskeligere å få store endringer dersom man startet fra et godt utgangspunkt. Til sist er det en merkelig forskjell i måten man behandler dødelighet og pengebruk i analysen. Man ser på endringer i dødeligheten, men ikke på endringer i pengebruken. Faktisk ser man ikke direkte på pengebruken, men på et gjennomsnitt av hvor stor andel helseutgiftene utgjør av bruttonasjonalprodukt.

Dette er merkelig. Dersom inntekten synker og helsebevilgningene også synker, men ikke fullt så mye, vil man ifølge deres tall bruke mer på helse. I virkeligheten bruker man mindre penger på tiltak for å redusere dødeligheten, selv om andelen stiger. Man kan ikke kjøpe flere legetjenester med relative andeler. Det er med andre ord endringer i absolutte pengebevilgninger til helseformål som eventuelt kunne påvirke helsetjenestene og dermed dødeligheten. Det hadde derfor vært bedre om man hadde sett på endringer i den absolutte pengebruken og ikke gjennomsnittet av en andel. Og man burde ikke bare ta pengebruken på starten og slutten, men sammenligne hvor mye man faktisk brukte i perioden. Et land som tilfeldigvis brukte lite mot slutten, men mye i midten av perioden, har ikke hatt en liten økning totalt.

Men tanken om å se på endringer var i alle fall bedre enn bare å sammenligne helsetilstand og pengebruk direkte. Hadde tanken blitt gjennomført skikkelig, kunne den også blitt enda mer informativ.

Share |