tirsdag 20. oktober 2009

Store helseutgifter fordi vi er så flinke?

Bruk av penger i helsevesenet rettferdiggjøres ofte med at det vil spare samfunnet for penger på lang sikt. Et eksempel er forebygging og behandling av fedme. Nå viser det seg imidlertid at selv om personene får bedre helse, så ser det ut som om de totale helseutgiftene stiger fordi de som får behandling også lever lenger og dermed trenger behandling for andre ting (Se her). Besparelsen blir dermed spist opp.

Det betyr selvsagt ikke at det er behandlingen er bortkastet. Målet er jo helse og ikke penger. Men det betyr at en "investering" i helse ikke nødvendigvis vil føre til lavere utgifter på sikt. Tvert i mot kan økt bruk av penger føre til et behov for enda flere penger til helsevesenet. Denne mekanismen kan dermed bidra til å forklarte hvorfor utgiftene ser ut til å vokse og vokse: Økt pengebruk er selvforsterkende.

Og det gjelder ikke bare fedme. Forebygging og behandling av mange andre helselidelser har den samme strukturen. En investering som gjør at vi blir flinkere til å redde mennesker med kreft eller hjerteinfarkt gjør at behovet for helsetjenester øker. Dette er diagnoser som representerer store utgifter og det er derfor mulig at mekanismen kan bidra til å forklare noe av utgiftsveksten i helsesektoren.

torsdag 15. oktober 2009

Høyere eller lavere administrative utgifter med et offentlig helsevesen?

Obamas reformplaner har utløst mange debatter blant ledende økonomer og akademikere. Sist ute er en krangel om administrative utgifter. Det har lenge vært kjent at utgiftene til administrasjon i helsevesenet har vært høye i USA (rundt 14-22% sier noen). Det er mange mulige grunner til dette - alt fra dyre og byråkratiske ordninger for å forsikre seg mot rettssaker til at man må forholde seg til mange ulike forsikringsselskaper og utgifter knyttet til reklame og lobbyvirksomhet. Det er også ting som tyder på at et offentlig system har lavere administrasjonskostnader. For eksempel er de adminstrative utgiftene i Medicare estimert til mellom 3% og 8%.

Andre hevder at sammenligningen er misvisende fordi Medicare har en spesiell gruppe pasienter som ofte er dyre å behandle. Det er derfor ikke rart at adminstrasjonsutgiftene bare blir en liten del av kostnadene. Det private derimot, mener de, har ofte pasienter som er innom for billigere behandlinger og som en andel av totalutgiftene blir derfor administrasjonsutgiftene lavere. Dette underbygges også når man ser på absolutte tall. I gjennomsnitt har da det offentlige en utgift på $509 per pasient, mens det private har $453.

Det er selvsagt rett at man ikke kan sammenligne prosentene når det er ulike pasientgrupper, men - og det er derfor krangelen har oppstått - det kan også være misvisende å bruke administrative utgifter per pasient. Det man burde gjøre var å sammenligne administrative utgifter per like pasient i de to systemene (samme type sykdom, alvorlighet og lignende). Mer om debatten her, inkludert linker til de forskjellige bidragene.

torsdag 8. oktober 2009

Billige medisiner, men dyrt allikevel!

Kurt R. Brekke, Tor Helge Holmås og Odd Rune Straume har skrevet en rapport der de viser at prisen på medisiner i Norge er blant de laveste i Vest-Europa (se omtale her og her). Dette er interessant fordi prisene på legemidler er sterkt regulert og funnene kan tyde på at systemet virker i den forstand at det gir lave priser. Kanskje for lave vil noen si, men det er en annen diskusjon. De lave prisene betyr imidlertid ikke at vi bruker mindre på medisiner i Norge enn andre land. Tvert i mot! Tall fra OECD viser at vi samlet sett bruker betydelig mer på medisiner per innbygger enn mange andre land. Lave priser og stort forbruk!

fredag 2. oktober 2009

Eldrebølgen og kostnader

Aftenposten har et oppslag om at eldrebølgen krever flere sykehus (her). Artikkelen sier blant annet at man trenger 5000 flere sengeplasser innen 2030, en økning på nesten 50%. Dette er et viktig tema og Petersen og Myrbostad ved SINTEF har mange gode betraktninger og mulige strategier. I tillegg til dette, kunne man også nevne:

- Historisk har vi klart slike omstillinger før. I 1950 var det i følge Lars Østby ved SSB 7 yrkesaktive for hver pensjonist. I 2004 var tallet 4,4, mens projeksjonene til SSB er 3,7 i 2020 og 2,5 i 2050. Det betyr ikke at det er lett, men det er mulig.

- Det er ikke sikkert at fremtidens 70 åringer er like syke som dagens 70 åringer. For eksempel har andelen som rapporterer god eller bedre helse blant de over 65 år, gått opp fra 59% i 1995 til 67% i 2005 (OECD, egne tall). Ramm ved SSB viser også at andelen med nedsatt bevegelighet i gruppen 67-79 år har gått ned fra 40% i 1975 til 25% i 2005 (Helse i Norge, s. 76). Dette, sammen med en mulig økning i pensjonsalderen, vil redusere problemet. (Se her for en oversiktsartikkel i The Lancet om temaet)

- På den annen side åpner ny teknologi og høyere forventninger for at både unge og eldre vil etterspørre enda flere helsetjenester.

Kostnadene knyttet til økningen i sykehuskapasiteten beregnes til 50 milliarder kroner.